Det har seg ofte sånn at gjerne bekjente eller mennesker som gjerne ikke kjenner meg så godt, rynker på nesen og ser rart på meg når de får vite at jeg faktisk skal gifte meg i en alder av 20.

Jeg kan vel egentlig forstå hvorfor, for den dag i dag er jo det mye mer normalt å få sitt første barn når man bare er 16-17 år, gjerne boende hjemme med mor og far, ingen jobb eller form for inntekt, gjennomført skolegang utover grunnskolen og en fast partner evt. samboer.
Det er ikke noe vondt ment mot dem som er i overnevnte livssituasjon.

Det er bare så rart at folk faktisk uten hemninger rynker på nese og panne og spørre om jeg vet hva jeg gjør. Vedkommende er gjerne 20 år med 3 unger, for å ta et eksempel.
De fleste gangene begynner jeg og le, siden de fleste som reagerer på den måten ikke kjenner meg eller vet på hvilket stadie jeg er i livet.

Jeg har et nydelig hus som er mitt eget, en mann som jeg elsker og deler framtiden med. En god økonomi og etter å ha vore forlovet i 4 år har vi nå bestemt oss for å gå strake veien.

Verden forandrer seg, heletiden.

Det er vel mange som gjerne tror at “oss” unge gifter oss av banale grunner.. Som å bare få følelsen av å være voksen, Få oppholdstillatelse etc. Jeg er deffinitivt ikke en av dem.
Og selv om man gifter seg eller blir eldre, så har vi alltid et lite barn i oss som må settes i praksis nå og da. Takk og lov for det.

Man kan være voksen selv om man ikke lager maten fra bunnen av kvar dag, er A4, vifter rundt med støvsuger og vaskebøtte, ikke legger seg kl 22:00.

Barnet inni meg vil aldri forlate min sjel. Gift eller ikke.. Barne-Ingrid er her for å bli!

Kommenter

Your email address will not be published. Required fields are marked *