Når man er en av de heldige som får legge ut på eventyr til eksotiske reisemål må det nesten være lov å fortelle litt om dem. Mange skriver om de store tingene, som om det og det bør man besøke og her og der bør man spise.

Ingrid er vel en av de som i tillegg til dette liker og fortelle om de morsomme opplevelsene, hvor selve opplevelsen er i fokus og hvor location ikke nødvendigvis alltid er så mye og skryte av. I dette tilfellet på flyplassen i Amsterdam, mellomlandingen før flyet videre til Bergen skulle gå..

På en flyplass er det mange rare mennesker, de kommer fra alle slags mulige land og derav blir det kulturforskjeller deretter.

Norge er vel ikke kjent for sin eksemplariske køkultur og bergensere går vel fremdeles under Norge, sånn sist jeg sjekket i hvert fall.

Ingrid og Ingridmannen har vært i luften i hele 11 timer og 10 minutter, vi vet at vi ikke var de eneste på flyet og bryr oss derfor ikke så mye om de ubørstede hodene, tennene og svette klærne.

Vi kommer ut av flymaskinen etter en vellykket flytur, ja for vi landet jo faktisk uten at Ingrid måtte hjelpe og tråkke på bremsen.

Neste stopp er ikke Tax Free, men neste gate, som er busstopp bytta ut med fly, for de som ikke flyr som ofte, eller ikke liker og fly og foretrekker buss.

Før man får lov til å sette foten sin innenfor gate (eller busstopp om du vil), må man gjennom pass og sikkerhetskontroll. Ikke vet jeg hva Herr Schiphol tenkte, når han valgte og plassere disse to 2 meter ifra hverandre.

Ingrid og Ingridmannen står en pitteliten evighet i passkontroll køen fordi vi har Norske pass og ikke EU pass. De med EU pass ventet bare en tredjedels evighet enn det Ingrid og Ingridmannen måtte, men vi trøstet oss med at de som valgte og gå X antall runder i Tax Free før de begynte og tenke på neste gate, måtte vente en mye større evighet enn Ingrid, Ingridmannen og EU passene til sammen.

Veldig spente på hvordan dette skal gå med Ingrid og Ingridmannen bærende på en stor tung kartong hver med festservise, som for øvrig overraskende mange lurte på hva var. Vi opplevde folk med piano, fjellklatrerutstyr stikkende ut av en fancy designer bag og en ogaboga mann med rastafletter og uten sko som spurte hva vi hadde i disse kartongene, vel, i tillegg til alle som var på vakt i Bangkok kvelden før som hadde med sikkerhet og pass og gjøre, ja og vasking selvsagt. For det var ikke akkurat problemfritt da vi skulle frakte med oss kartongene innpå flyet. For de måtte jo nesten ha pass, de også.

Tilbake til køen, i køer kan nemlig alt skje og du vet ikke hvilket slag eller humør menneskene foran eller bak deg er i. Når Ingrid og Ingridmannen sine Norske pass hadde blitt stemplet, hadde vi plutselig gått fra passkontrollør-køen til sikkerthetskontrollør-køen, rett der, på et blunk.

Siden køen med alle de ubørstede hodene begynte og ligne en dårlig kopi av den kinesiske mur kom det en til sikkerthetskontrollør. Det første Ingridmannen tenkte når han hadde hun i radaren er at der stiller vi oss. De to foran oss var allerede godt på inn i metalldetektoren likevel. Vi drassa med oss kartong 1 og 2 og ble nr 2 i køen.

Men plutselig stoppet det opp i den køen vi sto i først og Herr og Fru sur ville spre litt ?glede? ved og stille seg vedsiden av Ingrid og ropte med iver i stemmen til sin herremann

 

It?s the same line, ser hun og himler med øynene til meg

You go ahead, sier jeg med smil om munnen for å være snill og vennlig

I will actually, sier hun og mumler noe mer om at Ingrid og Ingridmannen snek seg i køen og at hun og herremannen sin hadde sin fulle rett til og bare buse frempå foran oss, alt på sin gebrokkene engelsk/hollandsk

Oh my God, svarer jeg mens jeg smånynner litt på Jan Thomas sin ?ooh happy day? introduksjons låt.

Med bein i nesen og i troen på karma stiller Ingrid og Ingridmannen seg godt til rette bak herr og fru sur, som vel nok var litt opp i årene i forhold til mine 21 og Ingridmannen sine 26.

Foran Herr og fru sur kommer nå en liten gutt, sånn 11-12. Trolig på sin første reise alene uten voksne som følge. Han hadde høreapparat og var fra Frankrike. Sikkerthetsdamen spurte han på sin dårlige engelsk om han hadde noe flytende eller en laptop i lommen hans.

What?, svarer han

Do you have any liquid or a laptop in your pocket? Svarer hun tilbake

Sorry, you have to speak louder, sier gutten sjenert

Mens gutten og damen ordner opp og alt går smertefritt, legger jeg merke til vreden til Herr og fru sur da de må vente i køen hele 5 minutter ekstra pga en uskyldig gutt sine høreproblemer.

Ingrid fikk nok da hun vitnet til at Herr sur står og ler høylydt mens han ser ned på gutten og himler med øynene.

Hva feiler det de der? Sier Ingridmannen oppgitt

De har i hvert fall ikke høreproblemer, svarer Ingrid sint.

Vi kom oss tilslutt alle igjennom metalldetektoren, Ingrid og Ingridmannen til sist, da vi skulle hente kartong 1 og 2 pluss en håndveske var gutten forsvunnet, Herr og fru sur var blitt Herr og fru somle. Ja de jo ta på seg belter og smykker midt foran metalldetektoren slik at alle kan se hvor velstanden er satt inn.

Tilslutt fikk Ingrid nok og kom til å tenke på hvilket land vi for 11 timer og 10 minutter siden hadde forlatt. Nemlig Thailand ? som også er kjent for smilets land.

Da vi var klar til å gå videre, mens de fremdeles tuklet med belter og smykker gikk jeg bort til fruen:

Have you ever been in Thailand?, spurte jeg

No, svarte hun spørrende

– It is known as the land of smiles, you should try, maybe you learn something, sa jeg og trippet videre med kartong 1, 2 og Ingridmannen.

Kom på denne historien da jeg sto i dusjen med et av simple produktene mine i hånden, som jeg er flittig bruker av

 

0 Kommentarer Kategorier: , .

Kommenter

Your email address will not be published. Required fields are marked *