Når enkelte ikke forstår

Helt siden jeg i tenårene fikk bekreftet diagnosen pollenallergi, har jeg måttet leve med det, akkurat som alle andre. Den eneste lille forskjellen, om man kan kalle det forskjell, er at jeg er en av de som ikke tar til seg effekten av antihistaminer, nesespray eller øyedråper. Sommeren 2

006 var jeg så langt nede, at jeg ble tvungen til og avse doktormannen en aldri så liten visitt selv om jeg visste hva som feilte meg. Han tok noen nye prøver, siden det var en stund siden sist, og en uke etterpå ble jeg inkalt til doktormann, som om ikke den ene gangen var nok.

– Jaja Ingrid, sa doktormann med et oppgitt tonefall

– Du har en ganske kraftig allergi du, for pollen er ikke det eneste du er allergisk mot

– Ok, fint, kan jeg gå nå?, sa jeg mens jeg leste listen over hva jeg var allergisk mot; hund, hest, katt, kanin, blomster, timotei, bjørk, hassel, or, gress.. ja, for og nevne noe. Men ikke sjokolade, for det er liksom helt greit det.

– Ja, når du har prøvd disse medisinene kan du gå, svarte han og skrev ut en lang resept med masse medisiner som viste seg å være i alle slags former og regnbuens farger. Ja nesten som en greengate kolleksjon

Jeg som ikke trodde det fantes mer tabletter og væsker på markedet som jeg ikke hadde testet ut. Uansett, med resten av det medisin norge hadde og tilby, følte jeg meg tilslutt som en vandrende pille. Nesen fortsatte og renne uten at jeg kunne blåse noe verken ut eller inn, svelget var like tynt som et sugerør og øynene var like blodrøde som djevelen selv.

Nok en innkallelse kom fra doktormann, jeg møtte opp også sa han:

– Enten har du ikke rørt medisinene jeg skrev ut eller så har dem absolutt ingen effekt, sa han

– Ja nå kan du få lov og tenke så det knaker på om jeg virkelig har valgt og vise meg offentlig som en zombie, svarte jeg

Vi ble til slutt enige om at jeg skulle dytte i meg disse tablettene, og fortsette å gjøre det ut året slik at jeg fikk med meg neste sesong. Som fryktet, uten hell.

– Akkja, skulle ønske det var noe mer jeg kunne hjelpe deg med, men nå har vi desverre prøvd alt. Ja bortsett fra kortison sprøyte da, sa han med en tvilende stemme.

– Kortison?, sa jeg

– Ja men det anbefales virkelig ikke, du kan risikere og bli bedre for en uke eller to for så og gå tilbake verre enn det du var i førsteomgang.

– Nei takk, sa jeg og spurte om dette noen gang en vakker dag vil være vekke.

– Du er nok stuck med dette for resten av ditt liv, kanskje det vil forandre seg hvis du blir gravid, svarte han.

Jaja herr allmennlege, vi får vente og se når den dag kommer. Jeg og Ingridmannen fant ut at det kanskje var litt tidlig og begynne allerede i en alder av 16.

Allergi i høy grad eller lav, jeg og doktormann vil nok rangere mitt sommervesen ganske høyt. Jeg er sjeldent syk med feber og høysnue, jeg blir nok riktignok satt helt ut av spill når det først er tilfelle, men det varer maks 7 dager og etter det er jeg helt frisk igjen. Med allergien derimot, blir jeg liggende i gjennomsnitt ca 2 mnd med overnevnte plager. Og det er faktisk ikke bare bare og gå på jobb, hvor omgivelsene gjerne er 40 grader på sommerstid, du nyser 10 nyser hver 3. sekund og man må bruke 78 % av hjernekapasiteten din for og anstrenge øynene slik at du kan se hvor du går. Medisinene, som ikke har noe annen effekt enn at de gjør en så trøtt at du er så heldig og kanskje får sove 3-4 timer om natten, det varme været, som gjør blodtrykket så høyt at hvis du skal prøve og foreksempel vaske huset, begynner og blø neseblod, og solen, som skinner inn vinduet for å glede de fleste men som man blir så forbanna på ettersom du faktisk går inn i en deprimerende fase.

Nå nylig måtte jeg faktisk kaste inn håndkledet, rett og slett si at jeg måtte dra hjem fra jobb. Derfra gikk jeg frem og tilbake fra location til parkeringsplass fordi jeg første gangen glemte vesken min, andre gangen glemte jakken min og tredje gangen nøkkel og lommebok. Kontrollfreaken som jeg er, har vanligvis fulle og hele kontroll på dette. Det skulle bare mangle at det skulle være tegn nok til at jeg ikke gikk hjem for og bare gå hjem.

Uten å nevne navn er det noen der ute som har sterke meninger rundt dette med allergi, ikke bare pollen, men generelt. Jeg vet også at det er mange som ikke forstår seg på dette. De kjenner alle slags mulige folk rundt dem som har allergi, men har det ikke selv. Det at enkelte ikke forstår, er helt greit, da de ikke kan ta og føle på hvordan det faktisk er og være den som er rammet. Empati er noe de heller burde teste ut, de bør ikke være så høylydt om hva de hører om temaet generelt, men tenke på at ethvert menneske er forskjellig, og at selv om de fleste kan drikke melk, er det faktisk ikke alle som kan, og hvis noen av de som kan drikke melk, er uheldig og får det i seg, så kan det være de fleste av dem bare får vondt i magen, mens det er 1 eller 2 som må på sykehus. Alle er forskjellige, og selv om det er bra, så er det viktig og huske på nettopp dette. Det er noen så må tenke over hvordan man snakker til en, selv om kanskje du er laget av stål så kan det være sårende for den andre du snakker med. Det var en, for noen dager siden som så jeg var litt i kjelleren og spurte derfor hva som feilte meg;

– Pollenallergi, sukket jeg

– Pollenallergi?, men det regner jo, du har ikke pollenallergi når det regner, sa h*n.

Hva f… vet vel du om det, skulle jeg gjerne svart. Men det er ikke den første tanken som streifet meg, ikke akkurat da ihvertfall… Vel: Jeg kan nå med hånden på hjertet erklære at været i pollensesongen absolutt ikke har noe og si i mitt tilfelle, det eneste som holder meg unna allergianfall og besviminger er og faktisk lukke alle vinduer, slå aircondition på og holde seg innendørs, i sengen.

Sånn, så kan du gå rundt og tro hva du vil.

Kommenter

Your email address will not be published. Required fields are marked *