… så ignorer det (unskyld ordbruken) for faen ikke.

Begynner først med å beklage for gårsdagens ikke-oppdatering, jeg hadde vel helt ærlig talt ikke dagen. Men i dag er en ny dag, solen skinner og humøret er tipp topp. Ihvertfall var den det. Jeg hadde aldri min villeste fantasi sett for meg at et innlegg på denne bloggen skulle finne sted i kategorien “samfunn”, men i dag synes jeg dette var en passende kategori.

Det fine været gir meg lyst til å løpe ute, asfalt istedenfor mølle virket ikke som en dårlig idè i dag. Når jeg hadde blitt litt varm og skulle gi på litt ekstra, møtte jeg kanten på asfalten og vrikket begge bena, inkludert den jeg har skade i fra før av. Det var så vondt, huff. Jeg prøvde å reise meg, hadde ikke sjangs. Mens tårene falt nedover ansiktet mitt prøvde jeg forfjamset å rette opp i beina mine som var krysset i alle mulige retninger.

Mens jeg gjorde dette la jeg fort merke til alle bilistene som kjørte forbi, og jeg kan med hånden på hjerte fortelle at de ikke engang var borti med så mye som lilletåen på bremsen, ikke noen av dem stoppet, ikke en eneste en, selv om jeg faktisk lå slengt og forslått langs veien bilene deres triller på.
Så hva skjer egentlig med dette landet? For etter å reist i en rekke land tross min unge alder vet jeg at det absolutt ikke er sånn over hele verden.

Før jeg la ut på det som var dagens treningsøkt gikk jeg mange runder med meg selv om jeg skulle ta med meg mobilen eller ikke, jeg pleier å bare ta med en ipod nano og en jakke.
Grunnen til at jeg til slutt valgte ta med mobilen var helt og holdent fordi jeg ville ta bilder med den siden det var så fint vær ute. Ikke fordi jeg tenkte jeg kunne falle å slå meg skikkelig, ikke komme meg opp og at jeg må ringe noen andre fordi de som faktisk ser meg og situasjonen ikke vil hjelpe eller i det heletatt vurdere å få en oversikt over den.

Mannen er på jobb, de fleste av familien er på jobb, hva om mobilen hadde knust i fallet? Hva om jeg hadde falt så hardt at jeg ble bevisstløs? Og sist men ikke minst: hva om jeg hadde ignorert deg?

Jeg vet jeg ikke er den eneste, bare les igjennom denne korte artikkelen.

Jeg trenger ikke å gå lenger tilbake enn fem dager, hvor jeg viser min rake motsetning i situasjoner man fint kan sammenligne med dagens.

En søt eldre dame, som skulle ha honningen som sto for høyt for hennes rekkevidde. Hun sto så høyt på tå hun kunne, men fikk ikke tak i den. Jeg talte 4 personer (som ikke var eldre og lav) som bare gikk forbi mens hun sto der og ikke helt visste hva hun skulle gjøre. Jeg spurte pent om hun trengte hjelp, hun sa ja, og jeg rakk henne honningen som jeg var i stand til å rekke.

Jeg husker også veldig godt en yngre dame, kanskje et par-tre år eldre enn meg, som satt i bilen sin og gråt, jeg satt i bilen vedsidenav og ventet på noen andre som var på butikken. Etter 5 minutter klarte jeg ikke å se på henne mer, jeg gikk ut av min egen bil og dunket forsiktig på ruten hennes for å spørre om det gikk bra med henne. Det hele førte til en lang samtale og at hun smilte når vi sa hade til hverandre.

Det er vel sånn det skal være? Ihvertfall litt i den retningen? Jeg forventer ikke at man skal loffe rundt og oppsøke problemer, konflikter og ulykker for så å fremstå som helt eller en helgen, men å vise noen andre enn dine kjente, kjære og nære medlidenhet og omsorg når det er så åpentlyst og rett fremfor deg er vel du i stand til?

Dagens hendelse er slett ingen kjekk opplevelse. Èn følelse er at ankelen min er kjempe vond og mest sansynlig må opereres, men det er en helt annen følelse å være sjokkert og fryktelig lei seg og såret over at så mange ikke er mer medmenneskelig enn dette eller ikke viser tegn til medmenneskelighet i det heletatt

 

Jeg fikk til slutt samlet meg, og hinket og haltet hjem, som heldigvis ikke var så langt unna, flaks i ufalks at jeg ikke hadde komt lenger, for ruten som var planlagt er over 4 km fra hjemmet mitt.

4 kommentarer



Kommenter

Your email address will not be published. Required fields are marked *