I dag hadde jeg tenkt å blogge om noe helt annet, men nå føler jeg at dette ikke kan vike. Ting og aspekter ved livet må komme først, alltid. Hvorfor er det så lett å glemme seg bort? Hvorfor er det så lett å tenke at man kanskje ikke burde si ting akkurat som de er fordi det vil skape reaksjoner og forhåndsdømming?
Hvorfor er det så lett å tenke på den ene negative kommentaren men ikke de ti tusen positive?
Hvorfor er det så lett og egentlig å gi litt faen når det mest fornuftige er å gjøre det stikk motsatte? Å snakke ut om ting å få det «out in the open».

Dagens samfunn, hvordan nyhetsbilde er, måten vi er på, måten vi ser på ting, måten vi mener på – dette er feil, dette er riktig. Jeg er så lei, oppgitt og frustrert.

Når det kommer til stykke, er det kjipt at dessverre ikke er så mange som er dypere enn overflaten de selv lever på, de er det ikke for få av. Likevel, så har man de veldig få man kan snakke med alt om. Det trenger nødvendigvis ikke være kjæresten/partneren din, det kan også være venner, GODE venner. Venner som du kanskje ikke visste brydde seg om deg, venner som er nærmere enn du tror, venner som du kanskje ikke engang ser på som venner, venner du ikke har møtt, venner du ikke har snakket med – venner som lytter til deg, forstår deg, får deg til å føle deg bedre, som har medfølelse, som gir deg kjærlighet, som gir deg det du fortjener i form av ord og handling.

Jeg er så glad og takknemlig for disse to personene jeg har i livet mitt nå. Lev nå, vær dyp uten å være flau over det, lev i din egen verden – i min verden er ingenting tabubelagt, dessverre besøker jeg min verden litt for lite – jeg skal skjerpe meg.

Mandagssukk fra en sliten men en veldig glad, lykkelig og reflektert jente i skagevegen

2 kommentarer



Kommenter

Your email address will not be published. Required fields are marked *